Motorsykkeldagbok

Første inntrykk

 

Faen for et hol tenkte eg da eg kjørte inn i Nikel, i 23 tiden i går. Det var små møtkt og eg var ordentlig sliten etter 12 timers offroad eventyr. Med vanskelig veier, flott natur, adrenalin, urbefolkning, god mat og latter.

Mine forventinger var preget av vill fantasi og bildene av selve industriet eg googlet. Eg forventet å se noe som ligner Tsjernobil. Vel det første eg såg var ikke langt i fra.

Eg nærmet meg byen en en ulovlig fart da eg kjente den rare lukten. Eg vet ikke hvor mye eg innebilder dette men det var lite fristende å ta av hjelmen og fylle lungene.

Vein ned til byen er en slags svart jord. Byen var veldig sovjet. Mange av bygninger var godt slitte. Eg hadde et mål, å få sove.

Hotel

Det var ikke lett. Men eg fant den. Ingen reklame utenfor bygningen. En skilt om at Hotell – 3 этаж.

Der satt det ei sliten frue. Priser er på veggen. Dobbeltrom 2.800 rubler, dobbeltrom økonomi 1800 rubler, og økonomi med “etterplasserin” for 900 rubler.  Hva var det for noe?

Jo, det var sånn at de kan plassere en på rommet du leier. Klokken var 01:15 så eg tok sjangsen at ingen er så gal som trenger et hotellrom i Nikel natt til onsdag. Det gikk helt fint.

Det var rett i seng etter telefonen til familien. De blir så fort bekymra vettu.

Spør en russer om hjelp

Om morningen spurte eg resepsjon fruen om bilverksted i Nikel. I håp om å lage en ny vindskjold. Eg hadde flere tusen km å kjøre, og det vil ikkje eg gjøre med vindstrålen midt i panna.den gamle knakk eg da eg veltet dagen før.

Resepsjons damen, som blei veldig gira på å hjelpe, viste meg veien til de to hun kjente til. Den ene var ennå stengt, mens den andre var en super positiv overaskelse.

Karer kom ut av et stort varksted i møte til den særegne lyden til sykkelen. Den ene smiler bredt. Han eier en touring fra Yamaha og vet hva dette handler om. Russere digger motorsykkelen min.

Utfordringen om å hjelpe en motorsyklist og russer,fra Norge, på en Honda Afrika Twin, ble mottat med stor entusiasme.

Dette folken er mine landsmenn i sin rette element. Jobber med å finne løsninger. Det må de får å klare seg. Det er en trekk eg liker veldig godt.

Faren til Sergej brukte å si: du må gjøre det bra når du gjør det. Dårlig kan det bli av seg selv.

De prøvde og styrte på. Men det gikk framover og etter hjelp fra andre karer, litt banning og kreativitet blei dette løst. Komforen på sykkelen øker betraktelig med god vindbeskyttelse.

Kameratskap

Sergej nektet å ta i mot penger. Han hjelper bare en motorsyklist,sier han. For en fin  ånd. Eg hadde 1000 rubler eg har tenkt å gi ham. Alle var sultne og eg hadde lyst å spandere.

Aleksej blei med på butikken. Og vi handlet inn russisk kos. Fersk marinert kjøtt. Salater, brød, ferske grønsaker, ketchup og majones.

Hverdag

Aleksej er ambulanse sjåfør og har ekstrajobb som mekaniker. Han trengte å lage en ny del til Lada. Det fikset en eldre kar, som har vist tyske røtter og lett kledde damer på veggen. Han lagde en ny del for summen som tilsvarer en pakke røyk. Han ba om å heller  få dekket en vodka flaske, men fikk avslag.

Russisk kos

Tilbake på verkstedet holdt Sergej på. Han det til å se enkelt ut der han sto med ølen i handa. Bordet blei dekket på russisk vis.

 

Dette er sikkelig russisk kos. Og ja, det tok ikkje lang tid før vodkaen kom. Eg sa eg måtte videre og takket nei. Han som kjeftet mest og Sergej tok seg to på femti og mente det at plutselig så blei det kjekkere å leve;)

Karene mente eg burde bli i Nikel noen dager, men eg hadde veldig lyst å til å komme meg til Norge og få slappet av. Om eg hadde hatt mye tid på meg, hadde eg definitivt blitt. Det var et herlig gjeng med mye humor og latter.

Tanken passerte meg flere ganger. Nå koser eg meg. Ordentlig. Med disse ekte folk, som bor langt opp i Nord Russland og holder på med sitt.

Eg hadde ikke lyst å dra, men eg må videre. Eg tok flere bilder og merket at Nikel hadde sin sjarm.

Inntrykk

Det er morsomt å observere hvordan mennensker en treffer kan forandre intrykket om et sted.

Fra miljøulykke til en plass eg vil besøke igjen.

I 18 tida dro eg over grensen. Eg pustet ut når eg kom til Kirkenes. Norge er så fredelig og god, eg kjenner meg hjemme her.

Nikel var faktisk litt kos. Det synes hvertfall eg og gjengen fra bilverkstedet. Eg kommer til å smile når eg tenker på de:)

P.s: Imårra skal eg kjøre til Fauske til min barndommens venn. 1200 km. Eg gleder meg.