Motorsykkeldagbok

Det hele begynte selvfølgelig med en forelskelse. Fra første blikk. Som med den forrige sykkel var eg egentlig på utkikk etter en sykkel til min gode venn Endre. Da eg såg denne på Finn, var eg solgt. Det tok ikkje mange timer før eg bestemte meg for å reise ned til Sandefjord og hente skjønnheten.

Her er bildene fra finn annonsen:

 

Dette er en Honda Silver Wing fra 1982. Lillebroren til den legendarisk Honda Gold Wing, som til og med de som ikkje har snøring på motorsykler, legger merke til. Svær sak med sikkelig stressless stoler, stereo anlegg og whatnot. Detter er da en mye mindre utgave med halvparten av motorkraften. Eg syntes den var nydelig, og denne vindskjermen er gull verdt på langtur. Det har eg lært på turen til Kirkenes i 2015.

Noe av det viktigste eg lærte med å handle på finn er at gode tilbud forsvinner fort, og det hjelper ikke å være for sein på avtrekkeren. På onsdag bestemte eg meg for å hente sykkelen førstkommende helg. Det svei å betale 2000kr for flybilletten til Sandefjord eller Oslo, og det fristet ikke å ta natttoget for å så kjøre en “ny” sykkel tilbake i åtte timer.

Plutselig fikk eg vite at en kollega av kjæresten kjører fra Bergen til Oslo på torsdag. Eg hiver meg med og vi får eg sikkelig hyggelig tur begge to. Eg pakket med meg tannkosten, regndressen og mobillader. Eg hadde vel ikkje bruk for noe annet på en så kort tur. Vi preiket i åtte timer i strekk om alt mulig fra himmel og jord. Turen gikk av seg selv og plutselig var vi fremme.

Eg overnattet i Oslo og tok toget til Sandefjord tidlig på fredagen. På togstasjonen blei eg møtt av Arne. En sprekk pensjonist med fin smil og behagelig utstråling. Vi hadde en hyggelig samtale på veg til gården hans utenfor Sandefjord og eg kjente på at spenningen inne i meg bygger seg opp. Snart skal eg få se og prøvekjøre sykkelen som eg har tenkt så mye på den siste uken. Eg blei ikke skuffet når eg såg den, den er nydelig. Det er så mange fine detaljer!

 

Sykkelen startet uten problemer og såg strøken ut. Eg var så å si solgt. Men vi måtte selvsagt ta en prøvetur først. Mens Arne leitet fram kjøre utstyret og trillet ut sin strøkne Honda Shadow, var eg fylt med gode forventninger og idyllen rundt meg. For en vakker plass, for noen hyggelig mennesker som spurte om eg vil spise med de før eg reiser. Solen skinner og alt eg skal i dag er å kjøre den nye sykkelen heim til Bergen. Eg var i en lykkeboble.

Så skjedde det noe merkelig når vi begynte å kjøre. Selv om ting fungerte som de skulle var det noe som ikkje stemte. En sikkelig sterk magefølelse eller noe. Eg begynte å tvile på om dette var en sykkel for meg. Eg har flere ganger i løpet av livet angret på at eg ikkje stolte på intuisjonen. Men jo mer vi kjørte jo mer vokste denne følelsen. Eg hadde lite lyst å ta den kjipe avgjørelsen. Eg hadde ikkje lyst å sprekke den idylliske boblen, men eg måtte. Det første eg sa når eg tok av hjelmen var: Beklager Arne, eg kan ikkje kjøpe denne.

Men så begynte magien som skulle være resten av eventyret mitt. Det er klart at begge vi to var litt småskuffet, begge to var skråsikre på at det skulle bli en kjapp handel. Men Arne reagerte ikkje negativt slik som eg forventet at han skulle, han tok det rolig og inviterte meg inn til å spise sammen med ham og konen Thorhild. Vi hadde en kjempe hyggelig samtale alle tre. Det viser seg at Arne var instruktør og aktiv medlem i en lokal fallskjermklubb og begge de to hadde gode historier å fortelle. De var selvsagt nysgjerrig på bakgrunnen min og spurte om Russland. Frokosten var også nydelig.

 

Men så måtte jo eg komme meg heim igjen. Flybilletter var fortsatt alt for dyre og det gikk ikkje noe tog før midnatt. Eg kjente at skuffelsen sniker seg inn på meg.  Mye tid og krefter blei brukt på dette og så blei det ikke noe av. Kjipe greier. Men så tok eg meg selv sammen og bestemt meg for å ikkje la denne negative følelsen ta over. Mindfulness, være her og nå og alt det der, tenkte eg. Da kom plutselig løsningen:

Turn failure into success! Eg haiker heim til Bergen! Arne og Thorhild synes det var en artig ide og der fikk eg den første pust i seilen. Arne har vist haiket når han var i militæret og mente at en skilt med ordentlig skrift har mye å si om folk plukker meg opp eller ikkje. Han var rask i gang med å lage en til meg.

Vi lagde en med “Geilo” på også, siden det var kanskje lurt å dele opp reisen.

 

Eg kjente en fantastisk følelse i meg. Et nytt og ukjent eventyr ligger foran meg! Og det som tente meg mest er at eg hadde ingen kontroll! Eg ante ikkje om dette her kommer til å gå, ante ikkje hvor langt eg kommer til å komme eller hvem eg kommer til å treffe på veien. Ohh, ja, endelig føler eg meg ordentlig levende!

Kl 15 ish sto eg i en veilomme med nysmurt matpakke, to pappskilt, motorsykkelhjelm, en liten sekk med regndress og tre dager før eg måtte være tilbake på jobb. Den følelsen!

Eg hadde selvsagt noe sikkerhet i baklommen. Arne og Thorhild kunne gi meg skyss til toget hvis ikkje eg klarte å sitte på med noen. Og så viste eg at hvis eg kjem meg til Geilo før klokken 19:30, så kan eg ta toget derfra.

Det tok litt tid før eg fikk første skyss, men den gleden som fylte meg når en bil kjørte til siden smittet over på en lokal kar som skulle ca 65 km i riktig retning og vi fikk oss en fin tur.

Så var det en ny vei lomme rett utenfor Kongsberg. Ca 20 min senere stoppet en annen bil opp. Da fikk eg sitte på med en kjempe hyggelig og artig type som var på vei til hytten sin i Geilo område. Perfekt! Han var pratsom og fortalte mye artig om livet sitt, hva han har gjort og alt mulig annet. Han synes det var kjekt å snakke med meg også, så han kjørte litt lenger enn han egentlig skulle. Det var en ordentlig kjekk tur så faktum at eg ikkje rekker Geilo toget spilte ikkje noe rolle lenger. Vi kjørte til ca Rødberg, addet hverandre på facebook og ønsket hverandre en god helg.

Før egg rakk å spise en skive kom det en familiefar fra Uvdal. Vi fant fort tonen fordi han var fotointeressert og hadde litt samme verdier som meg om opplevelser versus materielle goder. Han skulle hente datteren og eg satt på et lite stykke.

Det begynte å bli kjølig og vinden blåste kraftig. Eg angret på at eg ikkje hadde med meg en genser med hette. Det var lite trafikk på veien og eg begynte å kikke på et forlatt hus i skogen som eg kunne muligens overnatte i hvis ikkje eg kom meg videre. Selv om eg var litt bekymret må eg innrømme at eg likte det. Sånne situasjoner følger med på et godt eventyr. Det gjelder bare å tenke positivt og holde hode kald. Geilo er bare 40 km unna, der finner eg meg en plass å overnatte eller haiker videre til Bergen.

Men så dukket det opp en sportslig, sølvfarget sak. En fyr fra Litauen var på veg til Dagali. Der møttes en stor gjeng hvert år for å feire litauisk versjon av Sankthans, rafte og spille paintball. Han snakket også russisk og virket som en kul type. Dette er eg lett med på!

Det blei begynnelsen på en fantastisk helg eg hadde sammen med en herlig gjeng fra Litauen på “Serious Fun Raftingsenter” på Dagali. Her er en soundtrack som eg synes passer fint til denne helgen og bildeserien:

Det var kun fine folk å treffe. Gjester, de som drev senteret og lokale. Eg blei småkjent med alle sammen og koste meg.

Resten av fortellingen er bilder og bildetekster:

FELLESSKAP: Gjestene fra Litauen, rafting guider fra Sør-Afrika og noen lokale var med å hjelpe å få på plass en ekstra badestamp.

LOKAL: Jon Arne aka Jesus er tømrer, en racer med gravemaskiner og en hyggelig kar med noe lurt på lur i jakkelommen. Han dukket opp flere ganger i løpet av helgen og var raus med å skjenke gjestene.

CHIEF: Reier er grunneier og er født og oppvokst på Dagali. Slekten hans er herfra, ihvertfall 12 generasjoner tilbake. Han trengte hjelp til å sette ut garn og eg var heldig til å kunne hjelpe til. Eg fikk også smake en kaldrøkt ørret med smør og flatbrød, det var nokke av det beste eg har spist på lenge.

TRADISJON: Kl ett på natten blei blomsterkrans lagt ut på vannet som er en Litauisk tradisjon på denne feiringen.

ROLIG LIV: Eg våknet opp tidlig morgenen etter. Butikken åpnet ikkje før kl 9. Eg syklet bort og storhandlet mat. Det var mitt bidrag til fellesskapet.

OPPVARMING: For de som drakk kvelden før begynte dagen med gøye aktiviteter før raftingen. William, eieren av senteret, var dyktig til å få folk i riktig stemning.

RAFTING: Det var gøy å padle nedover elven. Flere fine partier. Men det aller gøyeste var å fiske ut de som falt ut av båtene.

TIDLIG PÅ AN: Festen begynte like etter raftingen. Disse to karene hadde med seg nok vodka til alle.

MOTERIKTIG: ingen fest uten skinnvest? Hvit speedo og sixpack tranktop funker like bra. Neida, han skulle bare skifte og eg var kjapp med kamera.

AVSLAPPENDE: Siden eg holder meg unna alkohol fikk eg meg noen gode øyeblikk alene med naturen i løpet av helgen. Senteret hadde et padlebrett i tillegg til kanoer og det var bare å bruke de for de som ville.

 

LEK OG MORRO: Aktivitetene holdt koken i folket. Laget mitt kom i finalen i paintball turneringen, men finalen måtte avlyses pga noen blei for fulle eller for slitne.

BRØDRE: Eg var sikker på at de to til høyre var brødre. Det var de vist ikkje, men i følge de selv ser alle fra Romania like ut. Kan ikkje være helt uenig i det.

 

LEGGETID: Han ene rafting instruktøren kunne ikkje la være å drikke når han blei skjenket. Det var ikkje akkurat mangel på tilbud. Her sovner han foran bålet. Da tok folk tak og fikk ham i sengen.

SEINT OG TIDLIG: Det var liv i campen hele natten til tidlig på morgenen. Etter at eg tok dette bildet var eg også klar til å legge meg.

TIDLIG OPP: Eg våknet opp tidlig og gikk meg en tur. De fleste sov tungt på denne tiden og det var lett å se at festen i går var vellykket.

UTDRIKNINGSLAG FRA HEIMEBYGDA: Plutselig fikk eg meg enda en hyggelig overraskelse. De to til venstre er fra heimebygda mi. Han til venstre skal gifte seg dagen etter bursdagen min og husker meg godt fra en fyllasamtale vi hadde for ca 12 år siden. Han var faktisk en av de som inspirerete meg til å bli fotograf. For en herlig tilfeldighet. De har holdt på hele natten, still going strong.

IDYLL: En rolig padletur på Åsbergtjørne fikk meg til å glemme at eg sov lite i natt. Dagali er et skikkelig naturperle.

 

FROKOST: En av lokale heltene kjørte innom senteret. Han stoppet opp for å spørre hvordan formen vår var, tok et par gode slurker fra vodka flasken sin og skylte ned med øl.

MEDISIN:  I følge damene på campen skal denne tradisjonelle kål suppen være den beste medisinen mot hangover. Eg drakk ikkje noe, men kan se for meg at det er sant. Suppen var nydelig og vel å merke var den uten kjøtt.

PÅ VEIEN: Det var litt trist å reise fra den fine plassen på Dagali. Men nå måtte eg heim. Eg har tross alt en kjæreste som venter på meg i Begren. Flere av de som var med på festen i helgen kom fra Oslo og brukte anledningen til å besøke Vøringsfossen. Det passet meg bra.

 

SISTE ETAPPE: Så var det ut på veien igjen. Det tok ikke lang tid før en ny bil stoppet opp…

FYLLEKJØRING: Han eg satt på med har drukket til kl 12 på dagtid, sov i 3 timer og kom seg ut på veien. Tror han var mer enn gla for at han plukket meg opp. Vi byttet plass og eg kjørte hele veien til Bergen.

—————————————————————————————————————————————

(Bildene av meg er tatt av Ugnius Kubilius. Resten av bildene var tatt med mobilkamera)

Eg har vært heldig med å treffe på så mange hyggelige mennesker på veien. Og denne helgen ut i naturen var helt magisk. Tenk hvor kjedelig det hadde vært om eg bare tok toget heim?

Eg har også lært at eg liker å plassere meg selv situasjoner der eg ikkje har full kontroll. Vel, det viste eg jo fra før, men var ikkje like bevisst på det.

Det var en fin tur. Et pusterom fra det hektiske bylivet i Bergen. Når eg først kom heim og fikk slappet av kjente eg at det er for trangt i leiligheten i forhold til helgen i naturen. Det er jo bare en betong boks. Eg er så heldig som slipper å sitte inne store deler av dagen. Haiking ga mersmak. Det er en sosial måte å reise på, og kanskje det enkleste måten å komme i kontakt med folk på. Klart det er noe usikkerhet knyttet til det, men eg synes det var verdt det. Jeg har nok en gang innsett at det er mennesker jeg er mest interessert i når jeg reiser. Som den gangen eg var med å fiske etter krabbe i Kirkenes.

Eg har gjort mye spennende i det siste som eg kommer til å skrive om senere men det var en stund siden eg var med på så gode eventyr. Det kjentes bra. Det blir nok ikkje lenge til neste gang…